Are Meinich, Marit Stabell og Henrik Meyer fra Meinich arkitekter
Kunsten å forvalte en naturperle
Meinich arkitekter ble etablert i 1971 og har fra dag én jobbet effektivt, jevnt og trutt med prosjekter av alle slag og ulike formater over hele landet. Salgslokaler for biler, luksuriøse eneboliger, blokker til drabantbyer, leilighetsbygg med flerfoldige etasjer, barnehager, kjøpesentre, kirker, museumsbygg, kunstsiloer og landskamp-arenaer for fotball – å kalle sporene de har satt for uslettelige er kanskje å ta i, sett i et historisk perspektiv, men at de har vært med på å prege det moderne Norge er det ingen tvil om. Og et av prosjektene de har utviklet er Lillevannsveien 72.
Til å ha skapt prosjekter på godt over 10 000 kvadratmeter, må 17 rekkehus og én tomannsbolig være et relativt lite foretak for kontoret på Briskeby. Det har åpenbart betydning likevel, samtlige medlemmer av teamet som har jobbet mest med det – Marit Stabell, Are Meinich og Henrik Meyer – stiller opp for å fortelle om prosjektet.
«Det har vært med oss en stund», sier mannen med navnet sitt på døren. «I 2018 ble vi invitert til konkurranse med to andre kontorer, og syntes prosjektet hadde så stort potensiale at vi «toppet laget» ved å gi det nok såkalt partner-attention. Det var vi alene om, og fikk oppdraget. Dette er en veldig sjelden og spennende tomt, såpass langt inn i Sørkedalen er Holmenkollåsen i all hovedsak stTil å ha skapt prosjekter på godt over 10 000 kvadratmeter, må 17 rekkehus og én tomannsbolig være et relativt lite foretak for kontoret på Briskeby. Det har åpenbart betydning likevel, samtlige medlemmer av teamet som har jobbet mest med det – Marit Stabell, Are Meinich og Henrik Meyer – stiller opp for å fortelle om prosjektet.
«Det har vært med oss en stund», sier mannen med navnet sitt på døren. «I 2018 ble vi invitert til konkurranse med to andre kontorer, og syntes prosjektet hadde så stort potensiale at vi «toppet laget» ved å gi det nok såkalt partner-attention. Det var vi alene om, og fikk oppdraget. Dette er en veldig sjelden og spennende tomt, såpass langt inn i Sørkedalen er Holmenkollåsen i all hovedsak stupbratt. Men akkurat her stikker det ut en tunge, et flatt platå hvor vi har klart å plassere en fin liten «grend» med hus. Det ligger et stort og ganske slitent tømmerhus her fra før av, dette må bort for å gi plass til de nye. Dette er aldri noe vi gjør med letthet, å rive hus fulle av historie er alltid en hjerte-skjærende prosess, spor av liv blir borte».
Dette fremkaller en tenkepause; Henrik overtar.
«Derfor er vi alltid opptatt av å bevare kjernen ved identiteten til bygningene som forsvinner. Huset som ligger på tomten idag er av tømmer; klassisk norsk arkitektur. Da vi tegnet de nye husene hentet vi inspirasjon fra samme opphav, bebyggelsen du blant annet finner i Gudbrandsdalen hvor bygningene er samlet rundt et tun. Vi har tegnet små klynger med få enheter i hver, dette gir mange endeseksjoner med dagslysinnslipp fra tre sider.»
«Det er alltid svært vanskelig å forutse hvem som ender opp med å flytte inn i husene vi tegner, derfor har vi valgt løsninger som kan appellere til ulike grupper. Vi får seksjoner med tre soverom og bad på ett plan, perfekt for småbarnsfamilier».
»Husene vil også være ideelle for en eldre målgruppe. Skråtak kombinert med en romslig takterrasse, gir et ideelt sted å være for mennesker som har tid til å se på at lyset forandrer seg gjennom dagen. Husene vil gå over tre plan, men der trapper tidligere ble betraktet som en reell fysisk begrensning for godt voksne mennesker oppleves ikke dette like relevant i dag. Det er et medisinsk faktum at dagens 60-åringer er vel så spreke som 40-åringer var for 50 år siden. Folk som ender opp her vil sannsynligvis være glade i å bruke Nordmarka, og er sikkert spreke nok til å bo godt her til de er langt over 80».
”Folk som ender opp her vil sannsynligvis være glade i å bruke Nordmarka, og er sikkert spreke nok til å bo godt her til de er langt over 80.
Byen vokser, vi trenger flere boliger, men noen grenser skal vi rett og slett ikke bryte», forteller Marit. «Dette vil nødvendigvis føre til fortetning – uten at dette rettferdiggjør bygging av generiske bomaskiner, boliger uten verken personlighet, egen identitet eller tilhørighet. Slike bygges det alt for mange av. I dette prosjektet skal både hver klynge og hvert hjem ha personlighet, noe vi blant annet oppnår ved å legge fasadene i ulik dybde. Tunet blir billøst, og innkjøringen til parkeringsgarasjen under prosjektet blir plassert så diskré som mulig. Prosjektet skal harmonere med personligheten til tomten, all vegetasjon vi planter blir av stedbundne arter. Etter noen år vil det se ut som om tunet i Lillevannsveien 72 alltid har vært der.».
Et boligprosjekt som har eksistert i 6 år uten at et eneste spadetak har blitt tatt, vitner som regel om solid saksbehandling fra det offentlige. Dette stemmer også godt i dette tilfellet.
«Oppgaven til Plan og Bygg i Oslo kommune er å sikre verdiene utbyggerne ikke klarer å ta vare på, en utbygger blir nødvendigvis i bunn og grunn drevet av regnestykker», sier Are avslutningsvis. «Her får vi en tomt med en utnyttelsesgrad på 20%, skogen husene er omgitt av vil være til stede over alt. Snauhogst-politikken fra 80 tallet, hvor boligprosjekter fikk lage enorme hakk i åssiden, er over. Heldigvis. Dette blir ikke et prosjekt hvor panoramautsikt får frie tøyler på bekostningen av naturen, men hvor de svære, gamle furutrærne – skulpturer i seg selv – vil skape en utsikt med elementer som både er tett på og langt unna, et perspektiv det er umulig å bli lei av. Som en liten kuriositet, uten at det har hatt noen stor betydning, er at jeg faktisk kjenner denne tomten godt fra før. På den andre siden av veien lå det en Tomm Murstad-barnehage, og hver morgen ble jeg trikket fra Majorstua og opp i skogkanten. Tomten var en lekeplass vi brukte ofte».
Slik blir Are Meinich ikke en arkitekt som går i barndommen, men som gjennom jobben sin får muligheten til å følge fotspor han gikk i barndommen. Og det er mulig dette ikke har noen stor betydning for hvordan prosjektet har blitt. Men det kan umulig ha skadet.
upbratt. Men akkurat her stikker det ut en tunge, et flatt platå hvor vi har klart å plassere en fin liten «grend» med hus. Det ligger et stort og ganske slitent tømmerhus her fra før av, dette må bort for å gi plass til de nye. Dette er aldri noe vi gjør med letthet, å rive hus fulle av historie er alltid en hjerte-skjærende prosess, spor av liv blir borte».
Dette fremkaller en tenkepause; Henrik overtar.
«Derfor er vi alltid opptatt av å bevare kjernen ved identiteten til bygningene som forsvinner. Huset som ligger på tomten idag er av tømmer; klassisk norsk arkitektur. Da vi tegnet de nye husene hentet vi inspirasjon fra samme opphav, bebyggelsen du blant annet finner i Gudbrandsdalen hvor bygningene er samlet rundt et tun. Vi har tegnet små klynger med få enheter i hver, dette gir mange endeseksjoner med dagslysinnslipp fra tre sider.»
«Det er alltid svært vanskelig å forutse hvem som ender opp med å flytte inn i husene vi tegner, derfor har vi valgt løsninger som kan appellere til ulike grupper. Vi får seksjoner med tre soverom og bad på ett plan, perfekt for småbarnsfamilier».
«Husene vil også være ideelle for en eldre målgruppe. Skråtak kombinert med en romslig takterrasse, gir et ideelt sted å være for mennesker som har tid til å se på at lyset forandrer seg gjennom dagen. Husene vil gå over tre plan, men der trapper tidligere ble betraktet som en reell fysisk begrensning for godt voksne mennesker oppleves ikke dette like relevant i dag. Det er et medisinsk faktum at dagens 60-åringer er vel så spreke som 40-åringer var for 50 år siden. Folk som ender opp her vil sannsynligvis være glade i å bruke Nordmarka, og er sikkert spreke nok til å bo godt her til de er langt over 80».
